Jakthistorie fra 1887

Jakthistorie fra 1887

Etter opprydding i ett dødsbo i Vennesla området i 2009 ble det funnet et dokument som Richard Rogstad, onkel til min farfar, har skrevet. Siden dette er så veldig gammelt og hører til mine gamle røtter så fortjener det sin plass på vår hjemmeside.
Den omhandler hans første elgjakt som selvstendig jeger, og denne er blitt skrevet av ordrett etter hans manuskript.Han har kalt den et barndomsminne, og siden han var født i 1873, må dette ha skjedd ca 1887.

Et barndomsminne
-av Richard Rogstad
Jeg var i mitt fyldte 14. år den gang da jeg for første gang forsøkte meg som elgjæger på egen hånd. Lysten til elgjakta hadde jeg for lengst fått i meg, dels ved å høre på ældre folks fortellinger, og vel helst mest ved at jeg allerede et par høster hadde fulgt min ældre bror til skogs for å holde igjen hunden når han lurte seg fram for å skyte. Dessuten hadde jeg i fem sommere  vært med mor på setra som gjætergut og  således levd meg inn i selskapet med skog, fjell og de ville dyra.

 

Men, ja det var virkelig et men, – skulde det bli noe elgjakt så måtte jeg først og fremst skaffe meg en rifle. En sådan hadde jeg i kikkerten, idet en 3 – 4 år ældre kammerat, Karinus Finstad, var reist til Amerika og efterlot seg en gammel kammerladningsrifle som det gikk slikt ord om skulle gå så godt..

 

Jeg tok meg en tur bort til gamle Finstad´n, far hans Karinus, og spurgte om han vilde selge kammerladningen, og det fikk jeg ja på med det samme, og prisen var 15 kroner. – Femten kroner! Huff! Det var mange penger den gang, men jeg tenkte jeg fikk høre med mor om hun vilde gi meg disse kronene. Dessverre, hun svarte nei med det samme, det hadde hun ikke råd til, men så om en stund, da hun hadde tenkt seg om, sa hun at hvis Finstad´n ville ta melk for børsa så fikk jeg kjøpe den allikevel. Jeg blev så glad for denne utsikten tilå komme i besittelse av rifla, at jeg med en gang sprang til Finstad´n og fortalte hva mor hadde sagt. Han dro litt på smilen og sa at han godt kunde ta melk istedenfor penger, ”Jeg går å kjøper melk av mor di alikevell”, og hermed var handelen avsluttet og jeg fikk kammerladningen og 3 spidskugler med det samme.

 

Allerede når jeg gikk hjem med børsa, som for øvrig var så lang som jeg var høi, begyndte det å falle nogen snefiller,  så her vilde nok bli sporsne med det samme.

 

Kl. 6.00 næste morgen var jeg oppe og i klærne og ut med det samme for å se om det var blitt noen brukbar sporsne. Jeg hadde ikke noen hund å få hjelp av. Jo da, alt så så lovende ut som vel mulig; Det var kommet en 5 – 6 tommer snø, og så var det å få seg noe mat, og et par brødskiver til niste.

 

Jeg strøk oppover til Engulsfjellet idet jeg la turen over Skynna, en elv som kommer vestenfra fjellet forbi setra vår, og opp i fjell-lia hvor jeg visste  elgen ofte holdt til. Jeg gikk og gikk, men fandt ikke noe spor. Så la jeg turen over Skynna igjen og fram på Rogstadsætra. Nå var klokka blit 11, og jeg måtte ha meg en bit av nista, og så på´n igjen nedover mot bygda igjen

 

Da jeg var kommet en 3 – 400 meter bortenfor setra, kom jeg på helt friske spor efter 2 elger som hadde kommet sønnenfra og satt kursen rett mot Engulsfjellet. Elgene hadde vasset over Skynna, og jeg ga meg ikke tid til å gå en lang omvei til sæterbrua, men peiste uti snevannet som rakk meg over knærne. Videre oppover fjellsida til jeg kom på mine egne spor som jeg hadde laget for et par timer siden. Elgene hadde nok spekulert svært på disse sporene mine, og begyndt å småtrave oppover mot fjellet. Jeg skjønte nå at jeg måtte være temmelig nære innpå dem, og blev helt styren og skalv over hele kroppen. Dette kjendtes ikke bra ut, og jeg forsøkte å sikte på tuer og granbusker, men jeg var ikke istand  til å holde børsa rolig, og jeg sa til meg sjøl: ”Du får ikke bli galen, gutt!”, og så begyndte jeg å nynne på en sang: ”Bor jeg på det høie fjeld” , for om mulig å bli beroliget.Som jeg gikk slik å sang og så ned på bygda som nu lå langt under meg nede i dalen, blev jeg lidt efter lidt roligere, og da jeg kom op mot slettfeldet, hvor bjørkeriset hadde avløst granskogen lå det en liten forhøining foran meg. Jeg satte ene benet op på en sten og løftet meg på tærne for å se over bakkekammen og der stod begge elgene ved siden av hverandre og spiste småkvist av et rognetræ.

Jeg huket meg ned, spendte hanen og løftet meg opp igjen så jeg kunde sikte, og nu var merkelig nok skogskjelven borte, og jeg trakk av – og så klikket det ford i jeg hadde holdt handa over slagfjeren. Jeg bøide meg ned igjen, fikk spendt hanen på ny og nu smaldt det. Begge elgene satte tilbens bortmed fjellsida og var borte i bjørkeskogen med det samme. Jeg skyndte meg å lade igjen. Det var først å måle til kruttet, trykke kula ned i kammerstykket og sette på knallhette. Og så var det å smyge seg fram gjennem bjørkekrattet.

 

Jeg kom fram til en liten myr og på andre siden ca 50 m borte reiste en elg seg med brystet rett imot meg og nu fikk jeg det til å smelle med en gang, og elgen strøk også nu avsted og forsvandt bak nogen trær. Nu hadde jeg ikke tid til å måle kruttet, men tømte en passe slant ned i kammerstykket og sprang efter med det samme. Elgen hadde hoppet over et vindfaldt træ og der var den blitt liggende. Jeg vilde gi den nådeskuddet ved å skyte den i hodet, tenkte jeg, men nu var skjelven kommet over meg igjen, så det var meg umulig å holde børsa rolig og så ga jeg den et skudd på må og få mot hjerteregionen. Idet samme skuddet gikk spratt elgen op igjen og like mot meg, men ble stående inne mellom kvistene på vinnfallet.

 

Ja, der stod elgen og jeg ansikt til ansikt med hverandre og jeg hadde ikke flere kugler. Jeg forsøkte å trykke en liten foldekniv jeg hadde i lommen ned i kammerstykket, men det gikk ikke an å bruke den til kugle. Så begyndte jeg å spikke til kugle av en kvist og skulde akkurat banke den ned i kammerstykker da elgen faldt og strakk fra seg hode og bena. De øine han satte på meg synes jeg endnu jeg ser. Og nu hendte det som vell sjelden hender i jaktens tummel: En smågutt ligger på knæ ved siden av den døde elg og takker Gud for den heldige avslutning.

 

Så var det å komme hjem og fortelle. Far var nede på jordet og kjørte stein. Min søster Marte sprang ned til ham og fortalte hva der var hendt, og at han måtte komme med hesten for å kjøre opp på fjellet efter elgen. Far trodde ikke noe på dette, og da det blev så lenge før han kom, sprang jeg borti stallen og tok ut den andre hesten og skulde forsøke å legge sælen på den, noget jeg aldrig før hadde gjort, og det blev heller ikke noe av,  for da jeg løftet op sælen løftet hesten hodet og jeg var for liten til å rekke op. Da blev jeg så sint at jeg skrek og min søster sa:”Du får da ikke bli tullete!” ”Ja, du kunde gjerne hjelpe meg” sa jeg og fortsatte forsøket uten resultat.

 

Endelig kom far meget alvorsam og spurgte hvad det gjaldt. ”Om du har skøti elg, så er det vel ikke på vår skog,” sa han. Omsider rigget han til høisleden og så bar det av sted oppover sæterveien. Far satt foran og kjørte og jeg bak ham. Han satt der med sine tanker uten å si noenting før vi kom på det sted elgene hadde passert sætervegen. Da blev far like så ivrig som jeg hadde været og da jeg pekte op på Engulsfjellet og fortalte hvor elgen lå, nettopp øverst på skogteigen vår, var gleden likestor hos ham som hos meg.